Nikotinbruk
Hei.
Jeg prøver å slutte å snuse, men har over veldig lang tid slitt med å gi meg med vanen. Jeg har veldig lett for å bøye meg for presset og kjøpe meg/ta meg en snus. Det skal de aller minste ting til for at jeg går i fella, og av helt egen skyld, tar meg en snus.
Det har nå gått så langt at jeg lyver om det til min samboer, da jeg skammer meg veldig over å ikke klare å bryte vanen. Etter gjentatte samtaler om at jeg får lov å gå på smeller, så klarer jeg ikke i øyeblikket jeg blir spurt om jeg har tatt en snus etter å ha «sneket» meg en tur på butikken, å ikke lyve om det. Jeg skammer veldig, og det har gått så langt at min samboer ikke ønsker at jeg skal være med å ta i mot vår datter som har termin om en drøy ukes tid.
Jeg forstår min samboer utrolig godt, da jeg hadde hatt store problemer med å stole på meg i hennes sko. Det er ikke sånn at jeg ikke føler jeg kan fortelle det, men i situasjonen så blir det alltid å lyve. Noe som jeg angrer på momentant, men har det ikke i meg å tilstå at jeg har løyet.
Dette er en blanding av en utblåsning om min udugelighet, og et rop om tips til hva det er jeg kan gjøre. Hilsen en desperat mann sent i tjue-årene.