Ikke dere som liker jobben deres. Det er helt fair.
Jeg snakker om dere som gjør det til en livsfilosofi.
Dere som alltid er “på”.
Som ikke klarer å la Slack være i fred etter kl. 18.
Som “bare tok det i går kveld” – som om det er noe å skryte av og prøver å sette standarden over oss andre.
Dere som pakker alt inn i LinkedIn-språk:
Det er ikke overtid, det er “ekstra innsats”.
Det er ikke stress, det er “trykk om dagen”.
Det er ikke kaos, det er “en spennende fase”.
Og så har vi nivået over der igjen:
Dere som snakker om selskapet som om det er noe større enn dere selv.
Som om dere bærer ned steintavlene fra fjellet etter et allmøte med sjefen forann oss andre.
“Vi bygger noe viktig her.”
“Dette er mer enn bare en jobb.”
“Jeg er så takknemlig for denne reisen.”
Rolig nå. Du jobber i et helt vanlig firma som viser negative driftsresultater på Proff.no.
Og den “familien”…
Nei. Det er kollegaer. Det er en jobb. Og det er lov å bare gjøre den og gå hjem.
Det jeg ikke skjønner er:
Er dette ekte, eller er det bare en rolle man spiller til man glemmer forskjellen?
For det føles litt som dere ikke bare trives i det –
men at dere også forventer at resten av oss skal gjøre det samme.
HVEM ER DERE?!