u/CarISatan

Vi hører ofte om kriser og negative trender, jeg tror man kan bli mer positiv av å løfte blikket litt. Særlig rundt ressurser, befolkningstrend, etc. Ofte går disse mot hverandre. Er problemet egentlig for få barn til å ta fremtidens jobber eller at KI skal ta alle jobbene? Så her outliner jeg hva jeg tror kan komme til å skje.

1. Synkende fødselsrate. Dette skjer i alle land der kvinner får valgfrihet. Selv India, Bangladesh og Iran er under "replacement rate" nå og stadig flere land kommer dit. Etter hvert vil det redusere presset på naturen og klimaet (selvsagt uten at det fritar oss noe ansvar for miljøet i dag).

2. Utflating og stabilisering på lavere befolkningsnivå. Med befolkningen halvert vil det være langt mer areal per person. Det betyr billigere landareal, mat, strøm etc, de største utgiftene en har i dag. Med allerede eksisterende boligmasser, selvkjørende biler, togskinner etc vil det være lettere for folk som ønsker det å ha råd til egen familie der de ønsker å bo. Kombinert med andre nye trender, stadig flere ressurssterke kvinner som får barn alene og div medisinske fremskritt.

3. Overgangstid med stor eldrebølge og få unge. Blant hovedutfordringen er framskrivning av behov for sykepleiere. Men eldre i dag er betydelig friskere enn for noen år siden, noe framskrivninger ikke har tatt i betraktning. Vi bruker også enormt mye penger på de siste 2-3 år av livet, om vi velger å redusere dette kan både økonomi og verdighet bedres. Spesielt for eldre som selv ønsker aktiv dødshjelp, men holdes i live i flere år. Jeg håper iallfall det tilbudet finnes hvis jeg blir skrøpelig.

4. Det sies ofte at det blir for få unge til å ta fremtidens jobber, samtidig som det advares om at KI vil ta veldig mange av jobbene. Her er det ingen som vet, men vi har taklet både kraftig vekst og reduksjon i befolkning fra tidligere og har flere redskaper enn noen gang. Etter svartedauen fikk vanlige folk bedre råd, og etter babyboom fikk også folk bedre råd. Vi har som art overraskende god evne til å tilpasse oss, og enda større evne til å bekymre oss for ting som aldri blir et reelt problem.

Alternativt scenario: Politikere over hele verden lykkes somehow med å øke fødselsraten i dag til godt over 2 som på 50-70-tallet. Vi blir 10 milliarder, så 20 og 30. Stadig mindre natur, utslipp reduseres aldri, store migrasjoner og krig. Ingen eldrebølge men definitivt ikke bedre.

Jeg sier ikke at det garantert vil gå fint, eller vil være smertefritt i overgangsperiode, eller at vi ikke må jobbe i beste løsning. Men det kan hende det går helt fint. Og å kritisere eller guilt trippe folk for å velge å få barn (mot stadig mer dyster fremtid) eller for å ikke få barn (og forverre den hurtige nedgangen) virker iallfall helt feil.

Hovedpoenget mitt er at vi må huske at vi har spådd dommedag og krise mange ganger før, og i ettertid gikk det helt fint (malthus-kollaps, hestemøkk-kollaps, smog, evig verdenskrig, kommunisme, atomkrig, overbefolkning, peak oil, sur nedbør, AIDS, hull i ozonlaget ++). Når vi spår eller står i et problem virker det uoverkommelig.