https://www.nrk.no/norge/kraftig-okning-i-skolefravaeret_-_-han-laste-seg-inne-pa-do-1.17864257
Så denne saken og tenkte på NrK-saken for noen uker tilbake, om en gutt med Downs syndrom som ødela et klasserom og sparket en lærer, der læreren fikk 10.000 kr i bot som følge av å ha brukt sin kroppsvekt for å holde gutten rolig under undervisning, og NrK brukte "skandalesak"-fokuset for å formidle perspektivet til moren, og lite eller ingen av spalteplassen ble brukt til å beskrive lærerens situasjon.
Jeg er fullt klar over at de det gjelder i denne artikkelen, har mer autismespekter-problemer og ellers ikke er ekstremt uvanlige barn (i motsetning til barn med Downs).
Det som er felles, er en gruppe mennesker som har sterkt ubehag på skolen og som systemet ikke klarer å ta vare på godt nok.
"Alle på skolen"
Er det ikke på tide at vi forkaster spare-ideen om å bruke skolene til å gi et tilbud til barn som har problemer med å følge vanlig skolegang?
Jeg ser at endringen i lovverket har vært gradvis over mange tiår for å kunne tiltak dette av lærere og rektorer, men jeg opplever også at foreldrene selv i større og større grad bruker rettigheten til å kreve. De ønsker i så stor grad som mulig allmenn, vanlig skolegang for barn med særbehov, og har rett til å kreve det via lovgivningen.
For meg virker det som en veldig skjør løsning. Jeg forstår ideen om å integrere så mye som mulig, å unngå institusjoner og "spesialskole"-stempelet, men:
- Det fremstår dårlig og uansvarlig overfor disse utsatte barna at de skal dele på en enkelt voksen, som ikke har opplæring innenfor å ta vare på barn med Downs og autismespekterforstyrrelser, og samtidig har ansvar for gjerne 20 andre mennesker, der de ofte i tillegg til manglende ivaretaking vil havne nederst på den sosiale rangstigen.
- Hovedtema fra min side - det er et urealistisk krav mot lærerne, som nettopp sliter med at oppgavene har sklidd langt utenfor det opprinnelige - å formidle allmennkunnskap til "vanlige" barn med læreevne. Og de sliter med at papirveldet og rammene som skal sikre kvalitet og ansvar i den nye større "lærer 2.0"-oppgaven er for omfattende og strengt.
- Barn har krav på skolegang. Når en klasse i praksis i stor grad handler om enkeltindivider, kan de andre barna i praksis få sin skolegang betydelig innskrenket.
Alternativet som skisseres
Alternativet som skisseres i artikkelen er det omvendte av økt institusjonell og spesialisert omsorg - i stedet, økt press og økt ressursbruk blant lærerne, økt hobbypsykolog-arbeid blant lærerne for å fange opp barn med problemer. Utdanningsministeren sier:
"Det er svært viktig at man går tidlig inn, snakker med eleven og faktisk lytter til hva de selv har å si."
Jeg er ikke lærer (men kjenner mange lærere): Stiller ikke dette seg side om side med en million andre ting som er "svært viktige" i læreryrket?
Og - er ikke lærere ekstremt lite utstyrt til å fange opp subtile lag med utviklingsforstyrrelser, nevropsykologiske detaljer, traumer mm?
Dette var retoriske spørsmål - selvfølgelig er de dårlig utstyrt til dette. Jeg sier dette som en som har grad i psykologi og har vært med på nevropsykologisk vurdering av barn i skolealder. Det kan være vanskelig nok å fange opp denne typen skjulte problemer i et rom med bare to personer, der den som observerer er en psykologspesialist med 20 års utdanning og erfaring.
Myndighetene ønsker mer ansvar på lærerne (ingenting på foreldrene):
Denne dialogen sier det meste om hva regjeringen tenker:
"Er det sånn at foreldre også er blitt mer bevisste og mer kravstore i forhold til hva de krever for sitt eget barn? [..] Jeg tror egentlig foreldre stiller rimelige krav."
Jeg kjenner en del lærere, og meldingen fra dem har vært soleklar i flere tiår:
Foreldrene til barn i skolealder er altfor kravstore til hva systemet kan utrette, og tar alt for lite ansvar selv. De har også null forståelse for situsjoner der et barn har problemer som ikke kan løses av læreren.
Det høres nesten ikke ut som om utdanningsministeren har pratet med noen lærere?
Diskusjon
Hva tenker dere? Jeg er spesielt interessert i å høre fra de av dere som er lærere og har vært borti klassesituasjoner der man har enkeltbarn som burde hatt institusjonell hjelp, men foreldrene ikke er enige og i stedet forsøker å skvise skolens og lærernes ressurser.
Mitt forslag er at institusjonene må involveres mer igjen, bli bedre og mer skolenære / skole-lignende, og at foreldrene må få hjelp av BUP mm for å få litt mer forhold til harde sannheter.
Slik at foreldrene selv forstår når barnet deres ikke fungerer i en skolesammenheng og at de ikke bare bruker press, juss og media (som i dette tilfellet) for å få noe umulig til å skje.