Utdanning betyr ikke automatisk jobb
Jeg leser stadig om unge mennesker som har tatt utdanning og dermed tror at de automatisk skal få drømmejobben.
Eksempel: https://www.vg.no/nyheter/i/3pq7Bq/helene-25-har-faatt-rundt-900-jobbavslag .
Arbeidslivet fungerer ikke sånn.
En arbeidsgiver ser ikke nødvendigvis så mye på utdanningen din eller karakterene dine, når de skal ansette nye folk. Det de derimot ser etter er mennesker som de tror kan gi verdi til firmaet sitt og mennesker som kommer til å fungere sånn helt greit med kollegaene sine.
Nå er det sånn at "alle" har en utdanning, i motsetning til f.eks. 20 år siden. Så en utdanning er ikke lenger "gullkortet" mange tror det er.
Kommer du rett fra videregående og så rett på en bachelor grad, så har du faktisk ikke bevist så mye. Det eneste du har bevist er at du har disiplin nok til å gjennomføre et utdanningsløp, og det er positivt, men det betyr egentlig ikke så mye i selve arbeidslivet.
Du har en "formell kompetanse" og det er kanskje nødvendig, avhengig av hvilken jobb du sikter på. En person trenger ikke en bachelorgrad for å jobbe som f.eks. journalist, kommunikasjonsrådgiver, digital markedsføringsperson, tekstforfatter, statsviter etc. (typisk bullshit-jobs)
Mitt tips til unge folk: (Jeg er selv i slutten av 30-årene) SKAFF DEG EN JOBB
Jeg jobbet som elektriker i nesten 10 år før jeg havnet på universitet og tok ingeniør-utdanning. Jeg hadde jobb før jeg ble ferdig med studiet, og jeg fikk vite at jeg utkonkurrerte flere folk med master-utdanning, med min "usle" bachelor.
Hvorfor gjorde jeg det? Fordi jeg er så forbasket intelligent?
NEI
Karakterene mine var sånn ca middelmådig/midt på treet.
Men jeg har derimot: Bevist at jeg kunne stå i en jobb over en lengre periode, hadde praktisk erfaring fra både arbeidslivet og selve livet og at jeg fungerer med andre mennesker.
Det å ansette meg, selv om jeg er "mindre utdannet" enn mine konkurrenter, er mye mindre risikabelt enn å ansette en person i begynnelsen av tjueårene som står med så og si null arbeidslivserfaring.
Så mitt tips til unge folk: Ta yrkesfag og fagbrev. Høyere utdanning kan vente, og det er faktisk veldig lurt å bli litt kjent med deg selv før du velger hva du skal bli resten av livet ditt.
Dette gir deg god arbeidslivserfaring, det setter deg i stand til å faktisk kjøpe deg ditt eget hjem før du blir 30 år, og du blir ETT HUNDRE PROSENT mer attraktiv for en arbeidsgiver etter at du har funnet din retning, høyere utdanningsmessig. Og hvem vet? Kanskje du trives med å "bare" være en elektriker/rørlegger/snekker, you name it. Det er gode penger å tjene ihvertfall.
Dra i militæret hvis du kan.
Min erfaring med å være en "gammel" høyskole/universitetsstudent i slutten av 20 årene var garantert bedre enn folkene som var tenåringer/begynnelsen av 20åra. Jeg eide mitt eget hjem, jeg hadde allerede min krets av venner/bekjente, så jeg hadde aldri dette ensomhetsproblemet som mange av mine medstudenter hadde, og ikke minst. Jeg visste 100% at denne studieretningen var rett for meg, siden jeg hadde livserfaring nok til å liksom "kjenne meg selv", så jeg hadde veldig god motivasjon. Ikke minst så hadde jeg faktisk råd til å feste, eksperimentere med diverse ting og reise rundt i verden, mens jeg enda var en ung og nyskjerrig mann i begynnelsen av 20åra.
TLDR: Ikke stress med utdanning, ta yrkesfag på vgs, få fagbrev, dra i militæret. For så å bestem deg for hva du vil videre. Husk at du skal antageligvis være i arbeidslivet til du er 75 år gammel. Du har tiden på din side.
/Rant over, hilsen småfull mann i slutten av 30 årene. (Og slutt og bæs, jævla bortskjemte skjitunga, jeg måtte gå til skolen hver dag og det var oppoverbakke hver vei osv osv)
Kudos for at du gadd å lese alt dette btw.