Jeg er en jente på 22 år. Foreldrene mine er fra Pakistan og flyttet til Norge på 80-tallet. Faren min jobber i kollektivtransporten i Oslo, og jeg har mistet mye tid med ham fordi han må jobbe overtid for å få økonomien til å gå rundt. Han fikk aldri muligheten til å ta utdanning da han kom hit, fordi han måtte forsørge familien sin siden dag 1. Moren min satt oppe hver kveld og hjalp oss med lekser, på et språk hun selv strevde med.
Søsknene mine og jeg har jobbet hardt for å gjøre det bra på skolen, fordi foreldrene våre lærte oss verdien av innsats og utdanning. Vi kjempet for å komme inn på gode studier og inn i et arbeidsmarked som ikke alltid prioriterer folk med navn som våre. Samtidig opplever vi at handlingene til noen få personer med samme bakgrunn gjør at hele vår gruppe blir stemplet som “minusvarianter”, ikke engang som mennesker. Og det er utrolig frustrerende å hele livet føle at man må forsvare sin religion og sin etnisitet på grunn av noen få individer sine handlinger. Vi vet alle at man ikke ber nordmenn forsvare Norge på grunn av terrorister som Breivik eller Manshaus. Likevel forventes det ofte av oss.
Jeg er ikke her for å krangle eller forsvare meg selv fordi jeg er veldig lei av å føle på at jeg må forsvare meg selv og retten min til å ha en plass i samfunnet her, og jeg vet selvfølgelig at ikke alle nordmenn tenker slik. Men jeg har lest så mye negativt på nettet i det siste at det virkelig har påvirket meg. Tenk hvordan det er å vokse opp uten å føle seg helt akseptert, og samtidig stadig høre kommentarer av folk med makt i landet som bekrefter de følelsene. Og så blir man spurt: “Hvorfor aksepterer ikke utlendinger norsk kultur?”. Altså hva? Vi er også mennesker med følelser, akkurat som alle andre. Vi er ikke bare statistikk eller stereotyper eller minusvarianter. Vi leser tingene dere skriver og sier og det påvirker oss det også.