Noen ganger lurer jeg genuint på hvorvidt dette landet vil ha meg. Jeg er på sett og vis Sylvi Listhaugs perfekte innvandrer (ikke for å si at noen er bedre enn andre, men dere skjønner hva jeg mener). Jeg er norsk-amerikaner, hadde norske venner fra ung alder, lærte språket mens jeg fortsatt var tenåring, snakker flytende (fikk til og med C1-kompetansebevis i fjor), flytter nå i år fra USA for å studere ved et norskt universitet for å opptjene meg en riktig norsk utdannelse for å få jobb hos en riktig nårsk arbeidsgiver om 3–4 år og leve ut mine dager som Kari Nordmann eller hva enn. Jeg har til og med norsk først- og etternavn, for faen!
Og det er fremdeles så jævla fuckings slitsomt. Det er den ene utgiften etter den andre. Studieavgift på 200 000 kr pr. år. Må ha 170 000 kr på konto hvert år alle årene jeg skal studere. Kan jobbe maksimalt 20 t i uka (og MÅ det ellers har jeg ikke råd). Kan ikke trekke noe som helst fra Lånekassa (Den begrensningen gir mening, og jeg sier heller ikke at jeg fortjener noe, men fortsatt veldig stress mtp. trang økonomi). Du må enten være sinnsykt rik eller ha foreldre som er villige til å ofre mye for å hjelpe deg flytte, og Gud hjelpe deg om du kommer fra et fattig land med jævlig valutakurs. Systemet føles bare unødvendig straffende. Kunnskapsministeren snakker om å styrke norsk kunnskap og «dekke Norges fremtidige kompetansebehov» men ærlig talt føles det bare som om Ap/Sp skyver bort alle.
Alt jeg vil er å kunne bo der vennene mine bor. Er det for mye å be om Jonas 😭
Vet ikke helt om det er lov å lufte personlige frustrasjoner her inne. Skal nok slette om noen dager uansett. Bare ville at folk skulle vite hvor flott det er å være innvandrer nå til dags.